Liksom-psykolog.

Jeg er en liksom psykolog, det er ingen tvil. Venner kommer til meg med problemer, og jeg hører på. Det er ikke noe galt i det. Jeg elsker å høre om andres problemer, på den måten kan jeg glemme meg for en liten tid. Og jeg lyver ikke. Om en venn kommer til meg med et problem, lyver jeg ikke. Det er faktisk vanskelig noen ganger. Jeg har flere ganger vært redd for å miste noen, fordi jeg sier sannheten. Men om noen kommer til meg og vil snakke, så sier jeg min mening – om det er greit. Jeg liker å spørre om lov først, for da kan de ikke bli sint. Jeg buser ikke bare ut med at – sånn og sånn er det. Jeg venter til de har snakket ferdig, så tenker jeg mitt og spør om jeg kan være ærlig. Sier de ja, så sier jeg min mening om saken. Min ærlige mening. Og jeg liker å se ting fra flere sider. Det synes jeg at jeg er flink til. Jeg ser et problem fra alle vinkler.

Selv har jeg vel egentlig ikke hatt en helt seriøst forhold, men likevel synes jeg at jeg kan ganske mye om forhold. Og jeg har mine meninger om forhold.

Hvorfor er jeg så smart? Vel. Jeg vil si at det er litt fordi jeg leser så mye, litt fordi jeg ser så mye på serier, litt fordi jeg bare er slik og litt fordi jeg hører så mye på vennene mine. Jeg lærer utrulig mye av vennene mine. Og jeg håper de lærer av meg. For selv om jeg ikke har hatt et helt seriøst forhold, så har jeg hatt forhold. Jeg har hatt kjærester, som jeg har lært av. Jeg har lært å kjenne meg selv gjennom andre. Hvordan jeg reagerer på det de gjør og hva jeg forventer av de lærer meg mye om meg selv.

Jeg elsker å analysere. Mest meg selv. Jeg kan bruke flere timer bare på å analysere meg selv, og pga. det, så føler jeg at jeg kjenner meg selv veldig godt. Jeg kjenner på meg selv at jeg ikke er klar for å ha en kjæreste, jeg må først lære meg å godta meg selv – før jeg kan godta noen andre.

En annen ting jeg tenker mye på for tiden er mine venner og problemene demmes. Jeg liker ikke kjæresten til ene vennen min. Da er det veldig vanskelig å være saklig når jeg skal være ærlig. Jeg sier aldri rett ut at jeg ikke liker kjæresten, men jeg tror vi begge vet det. Hvertfall, denne vennen min og kjæresten har et problem. En annen venn av meg har et annet problem med sin kjærest. En annen venn har et annet problem og en annen venn har enda et problem. Jeg hører, kommer med råd og trøster. Jeg liker denne rollen. Hadde jeg hatt kjærest sjøl, kunne jeg ikke vært den personen jeg er for vennene mine. Jeg har alltid tid for dem, og kan komme med råd. De får snakke ut, for jeg har ingenting å snakke om. Kjærlighetslivet mitt er helt dødt. Så dødt som det kan bli. Som jeg kan huske har jeg ikke kysset noen siden juni, og ham husker jeg ikke navnet på engang. Men jeg vil egentlig ikke ha noe action i kjærlighetslivet mitt. Jeg har ikke kommet over fortiden ennå. Jeg lever veldig mye i fortiden. Altfor mye faktisk.

Det var vel egentlig alt jeg har å si.