Ord uten mening. Vakker uten hjerte

Hennes tanker fløt avgårde. Det var ingen sammenheng, det var ingenting. Bare hun, veien og solen. Det var lys, mørke og skygge. Trærne hevet seg over henne og hun forsvant til luft. Solen kokte henne opp innenfre. Vinden kastet henne i havet. Hun følte seg alene. Ingen brydde seg. Hun er ingenting. Mindreverdig. For ung til å bety noe, voksen nok til å forstå.

Blomstene steg opp fra veigrøften. Mot solen, vekk fra skyggen. En dag, tenkte hun, en dag er det min tur å stige opp fra skyggen. Når den tid kommer, skal jeg huske denne dag, disse blomstene og disse følelsene. Hun så en blomst som ikke var like vakker som de andre, men spesiell på sin måte. Hun tok frem kameraet og hvisket til blomsten. "Jeg er deg. Du er meg. Vi skal leve. Vi skal dø. Men aldri skal vi glemme hverandre." Hun tok et bilde av blomsten og gikk videre. For livet må alltid videre, tenkte hun.

- Sandra