Noen ganger er jeg glad i Per-Arne. Når han gir meg inspirasjon til å skrive meningsfylle innlegg og kan hjelpe meg med å få kontakt med folk jeg ellers ikke ville funnet. Andre ganger, på sene lørdagsnatter og i midten av et hysterisk PMS-anfall, er han ikke så god å ha. Da får han meg til å sende hysteriske tekster til mennesker som ikke vil høre av meg. Den ene dagen gir han meg angst-attakk, neste dag er han god og gir meg nyeste episode av One Tree Hill. Det er ikke alltid like lett å forholde seg til Per-Arne. Men jeg er glad i ham. Han har vært med meg gjennom tårer, smil og hat. I over et år har han vært her, trøstet meg og holdt meg med selskap.
Vi har gjennomgått mye. Harde slag mot gulvet, forvunne knapper, bytting av harddisk. På et tidspunkt måtte han åpnes opp! Han har ennå åpne sår som sikkert ikke kommer til å bedres på lenge.
Så dere kan vel skjønne at jeg ikke kan snu ryggen til ham når han roper på meg? Leksene kan vente, Per-Arne kan ikke det. Han er veldig utålmodig han her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar